Nå skal jeg fortelle kort om mitt lille «opphold» på pøbelprosjektet. Jeg er kanskje den som har vært der kortest av alle, hvertfall her i kragerø, men opplevelsen fikk jeg fortsatt kjenne på kroppen.
Du har sikkert sett dokumentaren på nrk. Om du ikke har det, så handler den kort fortalt om en gjeng med unge voksne som prøver å skaffe seg jobb. Menneskene som er skildret i dokumentaren er varierte, men noen har litt mer adferdsproblemer enn andre. Noen følte kanskje at de ikke hørte hjemme der, å noen trengte virkelig en selvtillitts boost for å komme seg videre. Det var en skildring av ett fantastisk opplegg for en spesifikk målgruppe der deltakerne var håndplukket for prosjektet.
Like før jeg så denne dokumentaren ble jeg selv satt på pøbelprosjektet. Selv syntes ikke jeg dette var noe for meg, å jeg følte meg urettferdig satt på ett prosjekt skapt for de som ikke klarer å komme seg ut i arbeidslivet.
Kort fortalt, så jobba jeg på canal digital sin kundeservice, det var en fin jobb, å jeg bodde i skien sammen med mannen min. Etter ett utvidet prosjekt på kundesenteret der jeg var med på utviklingen av det nye CRM systemet de bruker i dag, hadde jeg også store deler av ansvaret for å lære opp alle de ansatte, godt over 100 mennesker, å jeg reiste til rørvik for å lære opp de ansatte der også. Jeg elsket det, utrolig mye gøy og utfordrende arbeid. Å jeg vil anta at jeg hadde ganske mye tillit, siden jeg fikk lov til dette. Noe må jeg da ha gjort riktig?
Dagen før siste gruppa med opplæring skulle fullføres, etter en hel uke med jobbing fra 7 til 23 hver bidige dag, så får vi beskjeder. Om 7 måneder går firmaets kontrakt (teleperformance) ut. Da har vi ikke lengre jobb. Noen fikk tilbud om å flytte til fredrikstad og moss, men det var de færreste. Min reaksjon? Total panikk!
Vi var midt i prøving for å få barn, to fullførte runder med prøverørsbehandling, hormoner å alle andre stygge bivirkninger. Lån hadde vi også. Åssen i alle verdens dager skulle vi klare å betale på leiligheten nå? Vi levde ikke akkurat fett!!
Midt i panikken søker jeg på alt som finnes av jobber. Jeg fikk tilbud om en deltidsstilling i telenor, men det var kun ett vikariat. Jeg var på utkikk etter noe fast. Så jeg søkte videre. Det tok faktisk ikke lange tiden før jeg fikk en ny fast jobb, på Apple sin kundeservice. Med min ekstreme interesse og kjærlighet for Apple, så var jeg ikke sein om å si ja til jobben, sjefen var skikkelig real, å jeg fikk være med å «headhunte» inn flere folk. Flere av dem kom fra samme plass som meg. Men det var en hake ved denne jobben.. Hjemmekontor!
Der å da virket hjemmekontor som en glimrende ide! Jeg satt riktignok på samme plass hele tiden, kunne ikke bevege meg ut på kjøkkenet for å lage mat eller noe med mindre jeg hadde pause. Det kunne jo ringe inn når som helst.
Fordelene med hjemmekontor er jo mange, men ikke hos oss. «friheten» av å ha hjemmekontor er ganske fraværende når du sitter fast i en ledning, men trivselen var alikevell tilstede. Jeg kunne jo faktisk reise på besøk til mamma i Trondheim, å jobbe derifra!
Etter noen måneder med hjemmekontor, var alle tilbakemeldingene var tipp topp, jeg scoret bra på alle krav, å jeg var sikker på at jeg hadde det som plomma i egget å var sikret jobb i mange år, for Apple går vel neppe konk med det første!
På bakgrunn av dette bestemte jeg og mannen oss for at vi ville bygge hus! Vi flyttet hjem til svigers, å startet med tomterydding, hustegninger, møter med husleverandør å planla fremtiden,
Ting begynte å bli litt kjipt på hjemmekontoret etter hvert, vi måtte betale for egen telefonlinje, å denne MÅTTE være en IP linje, så mobil var uaktuelt. Internett måtte vi dekke selv, å for å jobbe måtte vi ha en linje på minimum 5/2,5 - så da gikk jeg til verks, med e-poster i hytt å gevær til fiberleverandøren, jeg var helt vanvittig intens, gikk tilogmed til avisen, å endte opp med å skaffe hele gjengen ute på bygda der vi bodde tilgang til fiber. En anelse stolt, men at jeg måtte betale for linja mi av egen lomme for å kunne jobbe var litt surt.
Alt kontorutstyr, strøm, internett og telefon måtte dekkes selv. Vi fikk en mac å jobbe fra, men det var det minste vi kunne få synes jeg!
Midt i husplanlegging, så får jeg en liten sønn, rett ut i mammaperm, å noen mnd senere kommer den neste nyheten. Kundeservicen skal legges ned å flyttes til andre callsenter!!!
Jeg var fult opplært i første og andrelinjesupport, men all informasjonen jeg nå satt inne med var ubrukelig. Deretter fikk jeg min livs kjipeste oppgave, å finne en ny jobb!
Med en økonomi som da ikke lengere kunne forsvare husbygging, så ble dette lagt på is, hvem vet om eller når vi kan fullføre det prosjektet, for der jeg bor, der finnes det ikke jobber!
Jeg søkte å søkte, ble hjemme med minstemann å fikk kontantstøtte til den mnd han fylte 2, det reddet hvertfall inn matbudsjettet. Det var jo ikke superkrise så lenge jeg hadde kontantstøtte, men den kom jo ikke til å vare evig.
Vi vurderte å flytte, men da kom jo økonomiproblemet opp igjen, så vi var låst til den plassen vi nå bodde på. Langt uti huttaheiti, uten jobb.
Like før kontantstøtta satte inn sitt nådestøt den siste måneden, så blir jeg kalt inn til NAV. Jippi tenkte jeg da. Kanskje de har en jobb? NEIDA! De hadde bestemt at jeg trengte ett SPARK BAK! Hva i alle dager tror de jeg har tilbringt dagene med i det siste? Latterlig. Jeg søkte på ALT som var av jobber, var på intervju på noen i skien (var litt selektiv på hva jeg søkte på der, på grunn av den lange reiseveien) men det var vist ikke alle som var like imponert over at jeg måtte kjøre over en time hver vei, å i tillegg da måtte sørge for å få guttungen til og fra barnehage, så det stoppa seg selv…
Så da bar det avgårde på pøbelprosjektet da! Jeg dukka opp, forventa en gjeng med pøbler, men det var slettes ikke det som møtte meg når jeg kom! Her satt en gjeng godt og blandet, kvinner og menn i alderen 20 til 65. Noen hadde ikke helt evnen til å slå på datamaskinen, andre hadde litt trøbbel med språket, å ett par andre så ut som noen spørsmålstegn, men jevnt over var det folk i samme situasjon som meg, det eksisterer ikke jobber, derav er vi arbeidsledige!
De aller fleste søkte seg inn på både det ene og det andre, jobber og utplasseringer (for ja, fikk de oss i utplassering, så var det en seier, ut av kurset, inn på utplassering, pøbelprosjektet hadde gjort jobben sin de!)
Dagene var mindre interessante. Vi hadde «gruppetime» frem til lunsj, å egentid etterpå.
Den første dagen skulle jeg finpusse CVn min, fikk masse skryt, gjorde ett par finpuss, så var den i boks.
Så skulle vi øve på å skrive søknad. Lagde noen søknader, fikk full score, så var det gjort. Slik gikk dagene. En dag hadde vi tilogmed en oppgave der vi skulle få ett egg fra 2etg til 1 etg ved å kaste det ned, å målet var at det ikke skulle knuses. YES! Dette gjør at jeg får meg en jobb!! Neida. Ingen jobb enda.
Jeg hadde kanskje forventet at pøbelprosjektet hadde noen triks på lager, men det hadde de ikke. Triksene de brukte gikk på å være positiv til sinns, å be oss om å søke jobb. Akkurat det samme som jeg hadde gjort i over ett år allerede!
Så man kan jo si det sånn, pøbelprosjektet for min del har gått på en eneste ting, å det er å skaffe nav flotte tall!
For ikke å snakke om å kalle oss pøbler! Det er greit nok at pøbel betyr folkelig hvis man knekker ned betydningen av ordet, men det er ikke det man forbinder det med. Så der satt vi da, en gjeng med forholdsvis oppegående mennesker, å ble stemplet som pøbler! Det betyr faktisk ikke noen ting at ordet i seg selv er ment som ett positivt ord når vi går rundt å blir sett på som bråkmakere. Det er nedslående, feil å rett å slett bare dumt. Jeg er ingen pøbel!
Så med eggkasting, cv pussing og jobbsøking, så ble ikke dagene noe «bedre», det var jo ingen jobber. Det vokser ikke jobber på trær bare for at vi deltar på ett prosjekt! Opplegget var slapt, ikkeno kustus, bare «fri flyt» av det meste. Selv noen av de som jobba der så jeg på som ganske slapp, å de var åpne om det. Skikkelig motivasjon!
Men ikke alt var negativt, det var faktisk en positiv ting der! Selveste sjefen kom jo, Eddy. Han var streng, man måtte komme i tide, sitte på plassen sin, å holde kjeft med mindre du rakk opp hånda å fikk lov å prate. Hadde man no spiselig på pulten forran seg, så var det helt garantert at han smakte på det. Det gjorde det litt morsomt å kjøpe litt ekstra, bare for å sjekke hvor mye han gadd å trøkke i seg :P
Men alt i alt var han en grepa kar, som klarer å sette «vanlige» ting i nye lys. Han har en villere fantasi enn man noen gang kunne forestilt seg. Han fortalte om bakgrunnen for prosjektet, å det lyste gjennom at han bare har ett godt hjerte, å virkelig VIL at prosjektet skal lykkes. Med litt bearbeiding og mer håndplukkede ansatte kunne han faktisk ha klart det. Men det har ikke nådd helt i mål, hvertfall ikke for meg.
Men det som var så bra, var at han ga oss en oppgave, noe vi virkelig skulle jobbe med. Det gjorde at vi alle fikk tenkt godt over hva vi ville her i livet, å samtidlig vurdere hvordan vi ville at veien videre skulle være. Av de 14 dagene jeg gikk på dette kurset, så var de to dagene med han mer verdifull enn alle de andre dagene tilsammen.
Oppgaven var å lage en bedriftside, helt uten økonomiske begrensninger. Deretter skulle alle fortelle om sin ide, å de 3 beste ideene skulle vi bruke neste dag på å jobbe videre med. Min ide ble ett av disse 3. Det startet som ett slags lekeland, å endte opp med å bli ett massivt sosialt prosjekt med lekeland, leksehjelp, kafe og en plass for arbeidstrening for de som trenger det.
Midt i alt dette falt jeg så hardt for ideen, at jeg klappa sammen en real mail til kommunen for å prøve å finne ut hva som kreves for å faktisk få gjennomført dette.
Jeg rakk såvidt å sende eposten, før jeg fikk beskjed om at jeg burde kontakte en annen lokal mann i området, for han var typen til å falle for noe sånt, å samtidlig gjennomføre det. Lovordene om denne mannen var store, så jeg tok en bråkjangs, å ringte!
Samtalen var det merkeligste jeg har vært med på, jeg fortalte om min plan, å den sklei gradvis over til at han overtok fortellingen å fortsatte å fortelle MEG om MIN plan, før det da tilslutt viste seg at dette også var HANS plan!
Han hadde klekka ut det samme som meg, men han hadde gjort det lenge før meg, å hadde allerede vært på banen i flere år, jobbet med godkjenninger, tillatelser og andre papirer ovenfor alle de tusen instanser man må kontakte for å sette en slik plan til verks!
Etter en samtale på ca 10 minutter endte jeg opp meg å bli utplassert, via pøbelprosjektet, i firmaet til denne mannen. Så her har jeg vært ei stund nå. Pøbelprosjektet har stikki snuta innom å passa på at jeg har det bra, men utover det har jeg så å si jobba selvstendig her siden dag 1. Jeg har lært mye, bidratt med mye, å skal fortsatt lære mer. Jeg har aldri i hele mitt liv trivdes så godt på en arbeidsplass som her!
Fyren har ett firma, i dette firmaet har han mennesker fra både nav, pøbelprosjektet og skoleelever utplassert. Noen vil kanskje tro at han gjør det for pengene, men dengang ei. Han kunne hatt rådrift av disse folka, brukt de for å tjene penger å bygge opp firmaet, men han gjør det stikk motsatte. Han bruker firmaet for å hjelpe disse folka. Han hadde nok tjent mye mer penger om han hadde droppa alle elevene å de utplasserte. På papiret ser man ikke hva som egentlig skjer her. På papiret har han ett firma, med folk utplassert som hjelper til i driften. Men det som egentlig skjer er at firmaet hjelper de som er utplassert. Å her skal jeg være, her vil jeg bli.
Å ha en plass som dette som kan brukes som ett redskap til arbeidstrening og alternativ opplæring er vanvittig undervurdert, men når man ser på opplegget med øyne som ikke dømmer, så har fyren skapt noe genialt!
Om ikke lenge vil altså det «sosiale prosjektet» bli en virkelighet. For her skal det skapes en familiepark som har klatring og motorpark i ett, å ikke nok med det, her kan man åpne for å skape flere ordinære jobber for alle de stakars pøblene som sitter ufortjent på skolebenken i kurslokalene, å man kan også tilby arbeidstrening for de menneskene som trenger å komme seg ut!
Derfor sier jeg med det, TAKK pøbelprosjektet, for at til tross for kjipe, tørre å kjedelige dager, så har dere klart å få meg ut fra kurslokalene og inn i varmen. Det var vel kanskje jeg selv som ringte å banka avtalen i boks, men dere skal få litt av æren. Her kan jeg virkelig bruke det jeg kan, lære nye ting, å jeg blir satt pris på!
Å til videre ettertanke, så vil jeg anbefale pøbelprosjektet om å IKKE snakke høyt om hvor slappe de selv er, det er faktisk ikke motiverende for deltakerne. Å det er ikke nødvendig å finpusse en CV 2 dager i uka i 16 uker. Det KAN være lurt å ha NOEN ting å tilby annet enn tørrprat forran tavla, å navnet, det er en skam for hele opplegget. Det er faktisk ikke deltakerne som er pøblene. Den eneste pøbelen som er ute å gå er arbeidsledigheten. Skap heller noe som fører til arbeidsplasser istede for å hanke inn de stakkars uforskyldte arbeidsledige som egentlig bare vil sitte i fred å søke jobb. Hadde jeg visst det jeg i dag vet om pøbelprosjektet i sin helhet, så hadde jeg stått på stive bein å nekta!
Heldigvis løste det seg for meg, men jeg vet det fortsatt sitter ekstremt oppegående mennesker på kurset som starta før meg, som har vært der i 4-5 mnd, som bare blir sett på som slappe, de som egentlig er de glupe. Flere av deltakerne er faktisk mer oppegående enn instruktørene. Sånn er det med den saken! Jeg, jeg er bare lykkelig for at det har ordna seg, for at jeg er der jeg trives, å for at jeg får lov å være med å skape noe spennende, nytt å kult!
