fredag 3. februar 2017

Pøbelprosjektet. Hva skjer egentlig der?

Nå skal jeg fortelle kort om mitt lille «opphold» på pøbelprosjektet. Jeg er kanskje den som har vært der kortest av alle, hvertfall her i kragerø, men opplevelsen fikk jeg fortsatt kjenne på kroppen.

Du har sikkert sett dokumentaren på nrk. Om du ikke har det, så handler den kort fortalt om en gjeng med unge voksne som prøver å skaffe seg jobb. Menneskene som er skildret i dokumentaren er varierte, men noen har litt mer adferdsproblemer enn andre. Noen følte kanskje at de ikke hørte hjemme der, å noen trengte virkelig en selvtillitts boost for å komme seg videre. Det var en skildring av ett fantastisk opplegg for en spesifikk målgruppe der deltakerne var håndplukket for prosjektet.

Like før jeg så denne dokumentaren ble jeg selv satt på pøbelprosjektet. Selv syntes ikke jeg dette var noe for meg, å jeg følte meg urettferdig satt på ett prosjekt skapt for de som ikke klarer å komme seg ut i arbeidslivet. 
Kort fortalt, så jobba jeg på canal digital sin kundeservice, det var en fin jobb, å jeg bodde i skien sammen med mannen min. Etter ett utvidet prosjekt på kundesenteret der jeg var med på utviklingen av det nye CRM systemet de bruker i dag, hadde jeg også store deler av ansvaret for å lære opp alle de ansatte, godt over 100 mennesker, å jeg reiste til rørvik for å lære opp de ansatte der også. Jeg elsket det, utrolig mye gøy og utfordrende arbeid. Å jeg vil anta at jeg hadde ganske mye tillit, siden jeg fikk lov til dette. Noe må jeg da ha gjort riktig?

Dagen før siste gruppa med opplæring skulle fullføres, etter en hel uke med jobbing fra 7 til 23 hver bidige dag, så får vi beskjeder. Om 7 måneder går firmaets kontrakt (teleperformance) ut. Da har vi ikke lengre jobb. Noen fikk tilbud om å flytte til fredrikstad og moss, men det var de færreste. Min reaksjon? Total panikk!

Vi var midt i prøving for å få barn, to fullførte runder med prøverørsbehandling, hormoner å alle andre stygge bivirkninger. Lån hadde vi også. Åssen i alle verdens dager skulle vi klare å betale på leiligheten nå? Vi levde ikke akkurat fett!!

Midt i panikken søker jeg på alt som finnes av jobber. Jeg fikk tilbud om en deltidsstilling i telenor, men det var kun ett vikariat. Jeg var på utkikk etter noe fast. Så jeg søkte videre. Det tok faktisk ikke lange tiden før jeg fikk en ny fast jobb, på Apple sin kundeservice. Med min ekstreme interesse og kjærlighet for Apple, så var jeg ikke sein om å si ja til jobben, sjefen var skikkelig real, å jeg fikk være med å «headhunte» inn flere folk. Flere av dem kom fra samme plass som meg. Men det var en hake ved denne jobben.. Hjemmekontor!

Der å da virket hjemmekontor som en glimrende ide! Jeg satt riktignok på samme plass hele tiden, kunne ikke bevege meg ut på kjøkkenet for å lage mat eller noe med mindre jeg hadde pause. Det kunne jo ringe inn når som helst.
Fordelene med hjemmekontor er jo mange, men ikke hos oss. «friheten» av å ha hjemmekontor er ganske fraværende når du sitter fast i en ledning, men trivselen var alikevell tilstede. Jeg kunne jo faktisk reise på besøk til mamma i Trondheim, å jobbe derifra!

Etter noen måneder med hjemmekontor, var alle tilbakemeldingene var tipp topp, jeg scoret bra på alle krav, å jeg var sikker på at jeg hadde det som plomma i egget å var sikret jobb i mange år, for Apple går vel neppe konk med det første!
På bakgrunn av dette bestemte jeg og mannen oss for at vi ville bygge hus! Vi flyttet hjem til svigers, å startet med tomterydding, hustegninger, møter med husleverandør å planla fremtiden,

Ting begynte å bli litt kjipt på hjemmekontoret etter hvert, vi måtte betale for egen telefonlinje, å denne MÅTTE være en IP linje, så mobil var uaktuelt. Internett måtte vi dekke selv, å for å jobbe måtte vi ha en linje på minimum 5/2,5 - så da gikk jeg til verks, med e-poster i hytt å gevær til fiberleverandøren, jeg var helt vanvittig intens, gikk tilogmed til avisen, å endte opp med å skaffe hele gjengen ute på bygda der vi bodde tilgang til fiber. En anelse stolt, men at jeg måtte betale for linja mi av egen lomme for å kunne jobbe var litt surt.

Alt kontorutstyr, strøm, internett og telefon måtte dekkes selv. Vi fikk en mac å jobbe fra, men det var det minste vi kunne få synes jeg!

Midt i husplanlegging, så får jeg en liten sønn, rett ut i mammaperm, å noen mnd senere kommer den neste nyheten. Kundeservicen skal legges ned å flyttes til andre callsenter!!!

Jeg var fult opplært i første og andrelinjesupport, men all informasjonen jeg nå satt inne med var ubrukelig. Deretter fikk jeg min livs kjipeste oppgave, å finne en ny jobb!

Med en økonomi som da ikke lengere kunne forsvare husbygging, så ble dette lagt på is, hvem vet om eller når vi kan fullføre det prosjektet, for der jeg bor, der finnes det ikke jobber!
Jeg søkte å søkte, ble hjemme med minstemann å fikk kontantstøtte til den mnd han fylte 2, det reddet hvertfall inn matbudsjettet. Det var jo ikke superkrise så lenge jeg hadde kontantstøtte, men den kom jo ikke til å vare evig. 

Vi vurderte å flytte, men da kom jo økonomiproblemet opp igjen, så vi var låst til den plassen vi nå bodde på. Langt uti huttaheiti, uten jobb. 

Like før kontantstøtta satte inn sitt nådestøt den siste måneden, så blir jeg kalt inn til NAV. Jippi tenkte jeg da. Kanskje de har en jobb? NEIDA! De hadde bestemt at jeg trengte ett SPARK BAK! Hva i alle dager tror de jeg har tilbringt dagene med i det siste? Latterlig. Jeg søkte på ALT som var av jobber, var på intervju på noen i skien (var litt selektiv på hva jeg søkte på der, på grunn av den lange reiseveien) men det var vist ikke alle som var like imponert over at jeg måtte kjøre over en time hver vei, å i tillegg da måtte sørge for å få guttungen til og fra barnehage, så det stoppa seg selv…

Så da bar det avgårde på pøbelprosjektet da! Jeg dukka opp, forventa en gjeng med pøbler, men det var slettes ikke det som møtte meg når jeg kom! Her satt en gjeng godt og blandet, kvinner og menn i alderen 20 til 65. Noen hadde ikke helt evnen til å slå på datamaskinen, andre hadde litt trøbbel med språket, å ett par andre så ut som noen spørsmålstegn, men jevnt over var det folk i samme situasjon som meg, det eksisterer ikke jobber, derav er vi arbeidsledige!

De aller fleste søkte seg inn på både det ene og det andre, jobber og utplasseringer (for ja, fikk de oss i utplassering, så var det en seier, ut av kurset, inn på utplassering, pøbelprosjektet hadde gjort jobben sin de!)

Dagene var mindre interessante. Vi hadde «gruppetime» frem til lunsj, å egentid etterpå. 
Den første dagen skulle jeg finpusse CVn min, fikk masse skryt, gjorde ett par finpuss, så var den i boks. 
Så skulle vi øve på å skrive søknad. Lagde noen søknader, fikk full score, så var det gjort. Slik gikk dagene. En dag hadde vi tilogmed en oppgave der vi skulle få ett egg fra 2etg til 1 etg ved å kaste det ned, å målet var at det ikke skulle knuses. YES! Dette gjør at jeg får meg en jobb!! Neida. Ingen jobb enda. 

Jeg hadde kanskje forventet at pøbelprosjektet hadde noen triks på lager, men det hadde de ikke. Triksene de brukte gikk på å være positiv til sinns, å be oss om å søke jobb. Akkurat det samme som jeg hadde gjort i over ett år allerede! 

Så man kan jo si det sånn, pøbelprosjektet for min del har gått på en eneste ting, å det er å skaffe nav flotte tall! 
For ikke å snakke om å kalle oss pøbler! Det er greit nok at pøbel betyr folkelig hvis man knekker ned betydningen av ordet, men det er ikke det man forbinder det med. Så der satt vi da, en gjeng med forholdsvis oppegående mennesker, å ble stemplet som pøbler! Det betyr faktisk ikke noen ting at ordet i seg selv er ment som ett positivt ord når vi går rundt å blir sett på som bråkmakere. Det er nedslående, feil å rett å slett bare dumt. Jeg er ingen pøbel!

Så med eggkasting, cv pussing og jobbsøking, så ble ikke dagene noe «bedre», det var jo ingen jobber. Det vokser ikke jobber på trær bare for at vi deltar på ett prosjekt! Opplegget var slapt, ikkeno kustus, bare «fri flyt» av det meste. Selv noen av de som jobba der så jeg på som ganske slapp, å de var åpne om det. Skikkelig motivasjon!

Men ikke alt var negativt, det var faktisk en positiv ting der! Selveste sjefen kom jo, Eddy. Han var streng, man måtte komme i tide, sitte på plassen sin, å holde kjeft med mindre du rakk opp hånda å fikk lov å prate. Hadde man no spiselig på pulten forran seg, så var det helt garantert at han smakte på det. Det gjorde det litt morsomt å kjøpe litt ekstra, bare for å sjekke hvor mye han gadd å trøkke i seg :P 

Men alt i alt var han en grepa kar, som klarer å sette «vanlige» ting i nye lys. Han har en villere fantasi enn man noen gang kunne forestilt seg. Han fortalte om bakgrunnen for prosjektet, å det lyste gjennom at han bare har ett godt hjerte, å virkelig VIL at prosjektet skal lykkes. Med litt bearbeiding og mer håndplukkede ansatte kunne han faktisk ha klart det. Men det har ikke nådd helt i mål, hvertfall ikke for meg.

Men det som var så bra, var at han ga oss en oppgave, noe vi virkelig skulle jobbe med. Det gjorde at vi alle fikk tenkt godt over hva vi ville her i livet, å samtidlig vurdere hvordan vi ville at veien videre skulle være. Av de 14 dagene jeg gikk på dette kurset, så var de to dagene med han mer verdifull enn alle de andre dagene tilsammen.

Oppgaven var å lage en bedriftside, helt uten økonomiske begrensninger. Deretter skulle alle fortelle om sin ide, å de 3 beste ideene skulle vi bruke neste dag på å jobbe videre med. Min ide ble ett av disse 3. Det startet som ett slags lekeland, å endte opp med å bli ett massivt sosialt prosjekt med lekeland, leksehjelp, kafe og en plass for arbeidstrening for de som trenger det. 

Midt i alt dette falt jeg så hardt for ideen, at jeg klappa sammen en real mail til kommunen for å prøve å finne ut hva som kreves for å faktisk få gjennomført dette.
Jeg rakk såvidt å sende eposten, før jeg fikk beskjed om at jeg burde kontakte en annen lokal mann i området, for han var typen til å falle for noe sånt, å samtidlig gjennomføre det. Lovordene om denne mannen var store, så jeg tok en bråkjangs, å ringte!

Samtalen var det merkeligste jeg har vært med på, jeg fortalte om min plan, å den sklei gradvis over til at han overtok fortellingen å fortsatte å fortelle MEG om MIN plan, før det da tilslutt viste seg at dette også var HANS plan!
Han hadde klekka ut det samme som meg, men han hadde gjort det lenge før meg, å hadde allerede vært på banen i flere år, jobbet med godkjenninger, tillatelser og andre papirer ovenfor alle de tusen instanser man må kontakte for å sette en slik plan til verks!

Etter en samtale på ca 10 minutter endte jeg opp meg å bli utplassert, via pøbelprosjektet, i firmaet til denne mannen. Så her har jeg vært ei stund nå. Pøbelprosjektet har stikki snuta innom å passa på at jeg har det bra, men utover det har jeg så å si jobba selvstendig her siden dag 1. Jeg har lært mye, bidratt med mye, å skal fortsatt lære mer. Jeg har aldri i hele mitt liv trivdes så godt på en arbeidsplass som her!

Fyren har ett firma, i dette firmaet har han mennesker fra både nav, pøbelprosjektet og skoleelever utplassert. Noen vil kanskje tro at han gjør det for pengene, men dengang ei. Han kunne hatt rådrift av disse folka, brukt de for å tjene penger å bygge opp firmaet, men han gjør det stikk motsatte. Han bruker firmaet for å hjelpe disse folka. Han hadde nok tjent mye mer penger om han hadde droppa alle elevene å de utplasserte. På papiret ser man ikke hva som egentlig skjer her. På papiret har han ett firma, med folk utplassert som hjelper til i driften. Men det som egentlig skjer er at firmaet hjelper de som er utplassert. Å her skal jeg være, her vil jeg bli. 

Å ha en plass som dette som kan brukes som ett redskap til arbeidstrening og alternativ opplæring er vanvittig undervurdert, men når man ser på opplegget med øyne som ikke dømmer, så har fyren skapt noe genialt!

Om ikke lenge vil altså det «sosiale prosjektet» bli en virkelighet. For her skal det skapes en familiepark som har klatring og motorpark i ett, å ikke nok med det, her kan man åpne for å skape flere ordinære jobber for alle de stakars pøblene som sitter ufortjent på skolebenken i kurslokalene, å man kan også tilby arbeidstrening for de menneskene som trenger å komme seg ut!

Derfor sier jeg med det, TAKK pøbelprosjektet, for at til tross for kjipe, tørre å kjedelige dager, så har dere klart å få meg ut fra kurslokalene og inn i varmen. Det var vel kanskje jeg selv som ringte å banka avtalen i boks, men dere skal få litt av æren. Her kan jeg virkelig bruke det jeg kan, lære nye ting, å jeg blir satt pris på!

Å til videre ettertanke, så vil jeg anbefale pøbelprosjektet om å IKKE snakke høyt om hvor slappe de selv er, det er faktisk ikke motiverende for deltakerne. Å det er ikke nødvendig å finpusse en CV 2 dager i uka i 16 uker. Det KAN være lurt å ha NOEN ting å tilby annet enn tørrprat forran tavla, å navnet, det er en skam for hele opplegget. Det er faktisk ikke deltakerne som er pøblene. Den eneste pøbelen som er ute å gå er arbeidsledigheten. Skap heller noe som fører til arbeidsplasser istede for å hanke inn de stakkars uforskyldte arbeidsledige som egentlig bare vil sitte i fred å søke jobb. Hadde jeg visst det jeg i dag vet om pøbelprosjektet i sin helhet, så hadde jeg stått på stive bein å nekta!

Heldigvis løste det seg for meg, men jeg vet det fortsatt sitter ekstremt oppegående mennesker på kurset som starta før meg, som har vært der i 4-5 mnd, som bare blir sett på som slappe, de som egentlig er de glupe. Flere av deltakerne er faktisk mer oppegående enn instruktørene. Sånn er det med den saken! Jeg, jeg er bare lykkelig for at det har ordna seg, for at jeg er der jeg trives, å for at jeg får lov å være med å skape noe spennende, nytt å kult!


















fredag 4. november 2016

Gullkorn fra barnemunn :D Morsomste på lenge!

Jeg har masse tantebarn, å jeg har mange venner med barn. Til stadighet dukker det opp en og annen kommentaren som gjør at man nesten faller om i latterkrampe. Sånne øyeblikk, der de små har totalt misforstått, eller er ekstremt veslevoksne, de setter jeg ufattelig stor pris på!
Når ungene setter i gang, så føler jeg meg liten, lykkelig og tilfreds.

Liten fordi det minner meg på at vi alle har vært der, vi har alle gått den lange veien fra å ikke skjønne bæret, til å bli voksne, kloke og vise. Hverfall de fleste av oss.

Vår lille tass var veldig etterlengtet, å i alle årene vi prøvde å sette han til verden drømte jeg om at det en dag skulle bli min tur til å få slike daglige øyeblikk. At jeg en dag kunne se på barnet mitt med stolte øyne, stolt av innsatsen!

Jadda! Jeg blåser det opp no vanvittig nå altså, men jeg skal si deg jeg hadde det gøy i dag! i dag kom det ett slikt øyeblikk, fulgt hånd i hånd med julestemning og lykke! At vi spiste ribbe til middag i går hadde sikkert litt å si det å!




Så der var det, det første skikkelige gullkornet, å takk å pris for at jeg rakk filme det! Nå går filmen som en pest til alle i slekta :P Å alle forplikter seg selvsagt til å kommentere at det er morsomt eller søtt :D Lille ønskegutten, den lille tassen som bare ved å være her har gjort tilværelsen komplett!

lørdag 29. oktober 2016

Mannesjuka, nå også for damer!

Joda, den berømte mannesyken kom i hus forrige uke. Skal sies at mannen faktisk var syk, så syk at legen ville sykmelde han i 2 uker, men han fikk kverrulert seg ned til en :) han liker ikke å være borte fra jobb.
Han var kald å varm, svetta å frøys. Virus sier legen, ett aggressivt virus, mer enn det kunne de ikke si.

Dagen etter våknet han med puss i øynene, å det ble værre å værre utover dagen. Han så ingen ting, å jeg tyr selvfølgelig til Dr.google.
Beste tips for øyekatarren foruten medisin, det var å skylle øynene i saltvann. Så jeg hjelper å skylle, å han blir fin! I noen sekunder... Så var det pån igjen. Neste dag er det ikke mer puss, men han er ildrød, det klør å svir. Til slutt har han så store smerter at vi sender han på legevakta.
På legevakta får han salve for øynene, å sammen med en klut med is inni, så klarer han å lindre nok til å sove. 

Men det tar ikke mer enn enda en dag før han får vondt i kjeven. Sykt vondt. Han er hoven der spyttkjertelen ligger, rett forran øret. Igjen ryker han på legevakta. Her får han beskjed om at han sannsynligvis har fått spyttstein. Det har krystallisert seg i spyttkjertelen, så han må spise Sure ting for å øke spyttproduksjonen, ha varm klut på, å massere. Sammen med voltarol og en runde på antibiotika skal han bli bedre.

Gradvis blir han litt bedre, men er tydelig sliten. Jeg holder fint kjeft om at halsen begynner å snøre seg, å satser på å kvele det hele med stillhet.

Samme dag som han er på legevakta med spyttstein, så får småen i hus øyekatarr han å... Heldigvis får vi dråper til han lynraskt, å satser på mildere symptomer på han. Mandag er han i barnehagen, men tirsdag og onsdag er han maks hysterisk på morgenen når jeg har gitt dråper. Hyler av smerte mens han gnir seg i øynene, å bruker en time på å roe seg. Tirsdagen prøver vi barnehage, men dro rett hjem i frykt for at det skulle skje igjen utover dagen. Onsdag sovner han av utmattelse, så da blir han liggende i senga sammen med pappaen, mens jeg reiser på jobb. 2 timer tok det før han våkna!
Torsdag og fredag ble han holdt hjemme, i grunn ett enkelt valg. Så småen og pappaen henger hos svigers, siden begge er i dårlig form, å svigermor er reine drømmedama som hjelper mannen med lillemann sånn at jeg kan reise på jobb!

Torsdag kveld jubler jeg i mitt stille sinn over at jeg slapp svineriet, formen var knall!! Men på fredag morgen ryker jeg på en skikkelig smell. Øynene er røde som tomater, å i halsen sitter det en diger appelsin å skraper rundt, sånn kjennes det hvertfall... Jeg får huka tak i no øyedråper, å klarer meg på jobb nesten hele dagen, før jeg begynner å gro til i øynene, å synet truer med total solformørkelse.

Hjem i hui å hast, å nyter dagen med mine beste! Skal sies at jeg klør på øynene, men har ingen smerter. Heldigvis er det halloween, så jeg kan skli rett inn i enhver fest som en walking dead Zombie!


I dag er det lørdag, å tross mine skavanker, så er småen å mannen mye bedre, så vi reiser i bursdag! Jeg er så hes at jeg kunne imitert Mikke mus på julebord. En skikkelig Zombie Mikke!



Nå ligger småen å sover, gubben spiller no på playstation, å jeg haler ut tida sittende ved småen mens jeg skriver her.

Tross sykdom å smerter kan jeg ikke si annet enn at jeg føler meg som verdens heldigste kone og mamma, å utrolig nok gleder jeg meg til en ny arbeidsdag på mandag! Hvem skulle tro helga kunne være for lang?

Jeg hsr verdens kuleste jobb, å der skal vi i 2017 lage tidenes kuleste familiepark, å konseptet blir helt nytt i Norge, dømt til å lykkes! Nøyaktig hva vi skal kline til med avslører jeg ikke helt enda, men skal du på ferie, å kjører forbi kragerø, eller holder til en plass i nærheten, så kan jeg love deg at du får tidenes opplevelse i parken vår!!

Verd å nevne:
Jeg er 29 år, vært gift med verdens herligste siden 2009.
Småen jeg refererer til er 2 år, å ett ønskebarn av dimensjoner, 5 år tok det før spira satt, etter 2 runder prøverør, så klina legen til med noen piller som fiksa biffen for oss!
Nå er vi bosatt i kragerø kommune, men jeg er fra trondheim. Trondheim vil alltid være byen min, men hjemme vil alltid være der småen å mannen er ❤️

Det var kvelden for verdens lykkeligste frøken, å håper noen kan ta lærdom i at selv om virus å skip herjer, så er det aller beste å nyte ethvert øyeblikk!

God natt!









onsdag 26. oktober 2016

Halla bloggeeen!!! 
Neida...

Halloen folkens!
Lise her, 83modell bosatt på Sunndalsøra på Nordmøre. Har kjøpt hus her sammen med min bedre (?) halvdel, vårt felles barn Arya f. Sept14, og røytebikja vår Trixto!❤️ One "big" happy family der ass!

Har som nevnt en liten datter som ble 2år i september. Hun lyder det gaeliske navnet Arya, selvfølgelig oppkalt etter Arya Stark i den FANTASTISKE serien Game of Thrones. Hun starta i bhg nå i august, føler meg så priviligert som fikk være hjemme med henne i nesten 2år! Hu er ei aktiv frøken som uten tvil har tatt med seg barnehage-stemmen hjem😅 Hu kan være høyt og lavt, men stort sett er hun rolig og harmonisk, glad i å sove og litt kosesyk en og annen gangen❤️ Lille lykkeliten😍




Er langt ifra no rosa-blogger, joina Stina på dette fordi det er greit å ha en plass å tømme seg😅 Jeg har sterke meninger om det meste, ikke spesielt redd for å si det, er lidenskapelig glad i fotball, og som alle vet så finnes det bare 2 lag som duger, Liverpool og Rosenborg❤️ Er utdanna Helsefagarbeider og jobber på sykehjem, er den heldige eier av hele 50 fantastiske %. Full krise at de i det hele tatt lyset ut deltidsstillinger...ja, det er forøvrig en annen sak jeg er opptatt av; Deltid en mulighet, Heltid en rettighet. Skjønner ikke problemet. La meg gjøre HELE jobben, ikke bare halve!!! Så er det denne fokusen på sykepleiere som irriterer meg! Misforstå meg rett, personene bak tittelen sykepleier er feiende fine folk, men selv på sykehjem er tendensen skremmende...alt av sykepleier-stillinger ligger på 100% av de utlyste, mens Helsefagarbeider etc ligger på max 66%...trengs ikke vi lenger? Er vi ikke 100% viktige? Er det nok at vi yter 66%? Jeg skjønner ikke dette! Kjære politikere, SKJERP DERE!!!

Så, det var en liten sånn introduksjon fra meg :) Legg gjerne igjen en liten kommentar på innlegget her om det er noe du ønsker jeg skal ta opp👌🏽

Until next time;
-Lise




Fresher opp bloggen!

Mitt liv som blogger er ikke særlig strukturert, men jeg er blodfan av blogg konseptet, å skal igjen blåse nytt liv i den helt unormale hverdagen!!

Fremover kommer jeg å noen flotte damer til å skrive blogginnlegg på tur, noen ganger blir det en gjest. 
Innleggene våre vil nok være nokså forskjellige, å vi er forskjellige damer med forskjellige meninger, verdier og holdninger. Alikevell er vi høflige og aksepterer hverandre for den vi er. Slik ønsker jeg også at det skal være her. Noen har en tro, andre ikke. Noen liker politikk, andre liker det ikke. Noen liker fotball, å noen (les: jeg!) synes det er meningsløst.

Men her skal det være rom for alle, å jeg håper så mange som mulig engasjerer seg, deler, bidrar og leser!

Hva vil du se mer av? Hva vil du se mindre av? Mer bilder? Færre? Si ifra!

Har du ett innlegg du gjerne vil at noen skal lese? Send det til meg, så poster jeg det hvis jeg synes det passer inn!!

Så la oss prøve, en helt unormal verdig er nemmelig ikke så unormal for oss!!!!!

torsdag 16. juli 2015

Flytt deg tjukka!

Det er ikke størrelsen som betyr noe, sies det. Jeg må si meg strengt uenig!

I jeg tror aldri jeg har vært fornøyd med kroppen min. Jeg ble mobba da jeg gikk på skolen, å fikk høre ting som at det jeg tok i etsa opp, at folk var kvalm av å se meg, jeg ble spytta på, slått, noen kasta skolesekker med bøker i på meg... hvis noen hadde lagd en slik erteskyter av sånne rør på kleshengere, så kan du skrive under på at jeg ble testblink.
Det som tok kaka var kanskje den dagen en i paralellklassen sto i gangen å ropte at faren min døde i skrekk på grunn av at han syntes datteren var så stygg.

I virkeligheten tror jeg at jeg så åkei ut. Ikke overvektig, å ikke rare former å fasonger i trynet. Jeg hadde venner, å ble fort kjent med nye folk.

Jeg innbiller meg at den konstante terpinga på at jeg var stygg, gjorde at jeg aldri gadd, å kanskje ikke helt enda heller, gidder å pynte meg no særlig. Hva er vitsen liksom?




Etter hvert som jeg ble eldre å fikk mine egne penger, så ble det stas å bruke pengene på mat, jeg elsker godteri, friterte greier (liker jeg det ikke, så prøv å putt det i frityren først :P ) Dressinger, smør, feite greier! Det er ikke sånn at jeg levde på alle disse tingene, men jeg er i slekt med farfar, å synes usunn mat er nammenam! Vekta holdt seg vel sånn åreit selv etter jeg flytta for meg selv, jeg gikk mye til og fra skolen, vandra rundt i byen å hang med venner, ja, aktivitetsnivået var helt greit det å!

Men så en dag traff jeg en sånn her flott type fra sør! Jeg reiste ned innimellom, å han til Trondheim. Åååå som vi kosa oss! Satt i sofaen hele dagen, popcorn med smør!
Så flytta han til Trondheim, å han hadde i grunn ikkeno kjøkken. Vi løste det med at jeg kjøpte en frityrgryte til han :P så vi lagde like greit chips hver gang jeg kom på besøk, skikkelig taktisk vil jeg si!

Jeg gikk fra 70 kg når jeg traff han, til 98 kg 3 år etter vi gifta oss.
Det var bare å innse det. Møkkakropp!

Jeg prøvde på det meste, Grete roede, sykehusdietten, spise sunt, trene, syte, trøstespise.... Noen ganger føltes det som at hvis jeg bare klagde ekstra mye, så mista jeg ett par kilo!
Til slutt gadd jeg ikke mer. Det toppa seg på "gidd skalaen" da vi dro til fertilitetsklinikken for å få hjelp til å bli gravid. 
Jovisst skulle vi få hjelp, men jeg måtte ned til 87 kg først. Jeg som hadde prøvd så mye ble egentlig bare helt knust av tilbakemeldingen. Etter å ha prøvd så masse, uten resultat, ga jeg rett å slett opp. 

jeg gikk litt ned, å litt opp, litt ned å litt opp. Vi klarte å få hjelp til å bli gravide, å lykken var stor når lille Jeremia endelig entret verden. Vi som hadde ventet så lenge på den lille gullklumpen <3
Men som mange andre mødre, var jeg ikke alene om å igjen få en del kilo ekstra, men denne gangen visste jeg bedre. Ikke kjangs om jeg skal hive meg på no tull igjen. Vekta får være som den er, det er da jeg er lykkelig, jeg har tross alt en flott man, å jeg er super heldig som har blitt mamma! noe jeg aldri trodde jeg skulle få oppleve!



Jeg hadde slått meg til ro med dette, helt til C9 kom på markedet. ojojoj! For noen resultater, for noen flinke folk tenkte jeg. For en selvdisiplin!!!
Tilslutt tok jeg motet fatt å bestilte inn C9!
Jeg leste og funderte på det jeg hadde bestemt meg for å teste, å resultatene jeg kunne lese om var jo kjempeflotte! Så jeg bestemte meg for å hoppe i det med begge beina! Å jaggu har jeg klart å gjennomføre det! 
Etter å ha lest om både C9, F.I.T 1 og 2, så har jeg bestemt meg for at det ikke skal stoppe her! 
Jeg skal ha en liten pause nå, for å se hvor flink jeg kan være uten en streng plan å følge, men 1 august brenner jeg på med F.I.T 1, å kanskje kanskje tørr jeg prøve på F.I.T 2 også :D 

Derfor sier jeg bare: Flytt deg tjukka, for her kommer jeg!!!!

Å resultatet etter C9? Det ligger her :D

Totalt ned 18,5 cm fordelt på kroppen
Gått ned 4,1 kg :D 









onsdag 15. juli 2015

En sånn dag, en fin en

Lik å del, så kanskje du er den heldige som får en fin giveaway! Nederst i bloggen står det hva jeg har tenkt å gi vekk 😘





Noen dager er bedre enn andre. Noen dager er bare deilige og behagelige. Denne dagen er en sånn dag.
I dag er jeg lystig til sinns. Jeg har blandt annet knekkt koden til Jeremias soving :D I ett par dager har han vært ett sant mareritt  å legge! Kunne ikke skjønne hva det var, med 3 tenner på vei så tenkte jeg at det måtte være løsningen...
Men i går ble det bare en dupp på gutten, det funka ganske greit, så jeg tenkte at det kunne jeg prøve i dag også. Å jaggu sa jeg smør, gutten har vært eksemplarisk i hele dag, med en dupp, å slukka som ett lys når han skulle sove :D Ja, små mestringer i hverdagen er jaggu digg.

Jeg har ikke vært så veldig fan av de derre gåstolene som man får til de små, jeg har blitt skremt opp og ned i mente av både media og venner om at det kan ødelegge for Jeremia, noen ganger høres det nesten ut som at det er like ille som å stille gutten på kanten av en bassengkant å bare gå... Snakk om overdrivelse! Så i dag, på basar her ute på heia, fant jeg en gammel brukt gåstol, å den fikk vi for 20 kroner. Shit la gå, å vips satt Jeremia å storkoste seg :D


Det ble servert både vafler og kake, men flink som jeg er, så har jeg stått i mot fristelsen i dag. Jaggu skal jeg ned i vekt nå ;) det blir fint å kunne få på seg de klærne jeg plutselig ble alt for svær for :P



Så da sitter jeg her da. I sofaen en onsdags kveld. Tv er av, klokka har runda 21:00, å hva skjer når man sitter å taster sånn? Joda, da sitter man å titter på ebay :D Det er så kult å finne litt anderledes ting på ebay.

De siste dagene har jeg sett litt på flotte WallStickers :D jeg har faktisk kjøpt ett par også, kjekt å ha :D

Her er noen av de jeg har kjøpt og fått :)



Bare fordi jeg er i så godt humør, så skal jeg ha en giveaway :D 
Jeg kommer til å gi vekk en slik wallsticker som er avbildet nederst, av en kaffekopp :D
Dersom jeg oppnår 250 likes, så plukker jeg ut TO stykker som skal få en wallsticker hver ;) 
Den ene stickeren er en slik kaffekopp, den andre er en overraskelse! 
Derfor oppfordrer jeg til at alle som ser dette, deler og liker bloggen min, så kanskje er du ett av to heldige?